Skinnfell – Historie - Symbolikk

Sauen har vært ett nyttig husdyr i 5000 år i Norge. Ett dyr som kan nyttes til mye og mangt, i sin helhet. Sauen gir både kjøtt og melk. Bein og knokler ble brukt som redskaper.  Ull og skinn ble klær, tekstiler, vadmel, kjolestoff, lugger, lester, votter, luer, undertøy, sengeklær som skinnfeller og ryer.

Skinnfell er en del av vår kulturhistorie. Rødlistet håndarbeid, som bør og må komme frem i lyset igjen.

 

Litt historie

Hva symboliserer en fell?

Skinnfell var symbol på varme og trygghet. En god skinnfell kunne berge liv. I den tiden det blåste rett gjennom husene, det frøs på vinduene, og en kunne våkne med snø i sengeenden. Da var det nok godt å ligge på en punnfell, med en påfell over. I tillegg til varme, sies det og at å ligge på skinnfell kan lindre vond rygg

Vanligst skulle en fell dekke to mennesker, og de varierte i størrelser på 4 – 8 skinn, men 6skinnsfell var «standarden»

Skinnfellyrket, var ett lavstatusyrke, og en del av utdanningssystemet frem til ca i 1950. I år 1865 var det registrert 162 fellmakere i Norge, (og 1,7millioner sau), 7 av disse i Nordnorge, men 0 i Troms. I 1875 sank tallet for Norge til 160 fellmakere, men i Nordnorge var det nå 24 registrerte fellmakere. I 1900 var noe skjedd, for da var det hele 365 fellmakere på landsbasis, 28 av disse var i Nordnorge, hvorav 15 holdt til på Helgeland.

Det var i tiden og registrert noen få damer, men fellmakere reiste rundt hjem til gårder, for det var og fellmakeren som beredte skinnene, noe som var tungt, og kvinner skulle, og kunne ikke reise rundt.

Hvem var så fellmakeren?

Fellmakeren var ofte en som drev litt fiske, leietaker, småbruker, en eldre herre som trengte ei attåtnæring. De fleste reiste rundt, men noen få hadde og fellmakeri, som folk kunne sende sine skinn til.

Ei av de få kvinnene var Omreisende Olivia født i 1836 på Bjørnheia. Hun var omreisende sydame, men sydde og skinnfeller. Hun ble gift med Kommeng-Lars som reiste rundt og produserte kommager. Sammen fikk de åtte barn, som de reiste rundt med.

Ane Andersdatter, født i 1808, ugift og omreisende fellmaker. Under folketellinga i 1875 var hun registrert losjerende på en gård i Aspdalen, mellom Konsvik og Tonnes i Lurøy.

Det var flere fellmakere i Rana,Hemnes, Vefsen, Grane, Hattfjelldal. På Sør-Helgeland var det fellmakere både på Alstadhaug, Herøy, Nesna, Leirfjord, Dønna, Lurøy og Rødøy

Den siste fellmakeren i Rana het Martin Korneliussen Skamdal, som levde fra 1876 til 1962, hans far var og fellmaker på sine eldre dager. De to ilag var storprodusenter, og med semsket reinskinn, noen år var de oppe i 100 skinnfeller.

Far og sønn ble og kjent for sitt unike motiv på sine feller, nemlig toget. Martins onkel Johan hadde vært i Amerika og sett jernbanetoget, og han skar ut trykkblokken i 1893

Helgeland Museum med sine avdelinger har skinnfeller i sine samlinger, den eldste fra 1850 fra Vefsen. Rana Museum har nå 39 skinnfeller, hvor den eldste der er datert til 1875 fra Rausandaksla. Den nyeste fellen de har er fra 1948

 

Trykk & Symboler

Trykkbokker, skåret ut i endeveden av bjørk, har en lang kulturhistorie, tidligst og i hovedsak fra Nordland og Hallingdal. Senere vandret og spredde kulturen seg og til Numundal, Telemark og Valdres. Trykking er en Norsk tradisjon, det er funnet gamle feller med trykk i Sverige, med de var av Norsk avstamming. Trykking har nå og kommet til Sverige, Gottland,, i nyere tid.

Trykksverten som ble brukt var avkok av or eller bjørk. En skinnfell hadde, og har enda, men i litt annen betydning, lik verdi som en god hest

Men trykk på skinn - bare dekor eller er det noe mer? Dekorativt og pent er det, med sirlige mønster og border. Men virker det ikke litt råflott å pynte på skinn som en var avhengige av for å berge liv?

Hvert symbol hadde sterke meninger og betydninger, man kan dele symbolene inn i fem grupper; sol, vann, planter, dyr, og det femte kommer ofte i form av hjerte, men under den siste gruppen setter en og likevekt, kjent som yin/yang, Når en da trykte på disse, var det for å be til høyere makter om lykkebringing, vern og beskyttelse.

Symbolene kan tolkes, men den som satte trykket hadde ofte bestemte meninger når han trykte akkurat det symbolet til akkurat den skinn-eieren eller mottakeren. Fellmakerne hadde 10-12 trykkbokker som liksom var hans signatur og varemerke. Blokkene lagde de selv, og satte sin mening i dem. Disse meningene kunne endre seg, for blokkene gikk i arv.

Det var trykketradisjon langs hele kysten, men de ulike garvemetodene avgjorde hvor godt trykkene holdt seg.

Det fine med symbolikk-språket er at det er ett språk alle forstår, over hele verden. Mye av symbolikken en finner i skinntrykk, finner en og igjen i strikkemønster for eksempel. Symbolikk i naturen, religionen og historien. Over alt – tro på det eller la vær.

En ekte skinnfell skal bære symboler innenfor disse fem gruppene, og kan bære andre symboler og. En skinnfell skal og ha navn og årstall. Og en trykker aldri med ren svart farge.

Ett av de eldste kjente symbolene som er brukt er "Det skjeve hjerte", det funnet ble gjort i Tjongsfjord. Museet på Nesna har MYE historie og blokker. Kunne skrevet mye og langt om betydningen av alle disse symbolene og flere til, men jeg skal ta hovedgruppene.

Sol

Sola, som alle symboler kommer i mange former, men er alltid en hel rund ring. Den sluttede sirkelen er et flere tusen år gammelt tegn, den, punktrader og hjerte er de eldste tegnene vi kjenner til.

Sirkelen ble brukt som vern mot onde makter, og symboliseres urkraften til alt levende. Sirkelen forbindes med sola, og sola symboliserer liv, lys og varme. Menneskers opprinnelse var avhengige av sola. Man tilba og ofret til sola, solguder. Alle steder hvor sola går i sjøen, eller heter noe med Kapp, var sol-offer-steder. En trodde at solformørkelse som gav ett plutselig mørke og stillhet var straff fra høyere makter.

Den eldste sola vi har, som vi ikke vil ha, er hakekorset – solkorset fra Egypt. Sola fikk føtter gjennom en hellig bille, som hjalp sola å gå på himmelbuen.

Denne dukket opp i Mongolia, da en hersker og kriger med hester innbilte kineseriene at hestene kunne fly, som tok denne sola i sitt flagg. Flagget gikk i arv, og da ett barnebarn var eier av flagget skulle han ta alt sola skinte på. Men da nazistene tok sol-symbolet, ble det slutt på bruk av denne i symbolikkspråket.

Vann

Det blir ikke liv uten vann, men vann er og fare når det er ukontrollert. Vann renser og klargjør. Vann er hellig, og det ble og oftet til vann, og vannguder.

Vannsymbol kommer oftest i border, bølgende, eller sammenhengende og vinklende. Men kan og symboliseres gjennom fisker.

Dyr

Hellige dyr, som en og tilba og ofret til. Ildsprutende drager, symboliserer syner i mørket, nordlyset, lyn og skogbranner. Slanger symboliserer snikende farer. Hellige dyr med horn, som Irmen. Irmens horn mot høyre symboliserer hellighet, sol og dame/ det feminine. Hornet mot venstre symboliserer månen, vann og mann. Sammen symboliserer hornene fruktbarhet. Midtgardsormen som lå rundt jorda og bet seg selv i halen.

Da kristendommen tvangskristnet landet i 1030 ble det forbudt å avbilde disse hellige dyr. Men selv om folk ble påtvunget en tro, betød det ikke at de var tro mot den fordet. De gjorde om på de gamle tegnene, og «lurte» kongens menn.

Stavkirker ble senere bygd, fult utsmykket med slanger og drager.

Erkeengel Mikael beseiret dragen, ett katolsk symbol

Drage ble gjort til ei løve med krone, slangen ble ei øks, dragen kom inn i Moder Jord. Løven ble og ett populært trykk, med inspirasjon fra det norske riksvåpnet.

Etter hvert kom flere dyr som lever på Moder Jord til. Mennesker ble trykt, dog ikke ofte, og mest i jaktsener. Hesten er ikke hellig, men har høy status og er svært viktig for mennesker. I førkristen tid var hesten og et fruktbarhetssymbol.

Alle apotek, og de som lager medisiner bruker enda slange i sitt symbol/ logo

Planter

Planter symboliserer god avling og mat. Planter kommer opp av Moder Jord, med røtter i underverden hvor noen sitter og syr sjebnetrådene. Stammen på jorda, strekkende opp til oververden. Planter symboliserer og fortid, nåtid og fremtid. Frøene spres og gjenfødes igjen og igjen.

I fellene som er funnet i Nordland er det påfallende mange plantetrykk, oftest satt sammen til rund form

Her er Ask mest brukt, og ei Ask som tuntre var ett statussymbol. Avkok av Ask gir helseeffekt, og forebyggende mot kreft.

Rundt huset burde man ha fire planter: Rabarbra, Rogn, Reinfarn (brukt for å fremme abort, og gni i fingrene for god lukt) og Ryllik. Disse plantene kunne brukes til medisiner.

I Mexico brukes mais, og i Middelhavet granateplet. Felles for planter er frø.

Jordmor-logoen er Livets Tre.

Moder Jord

Men hjertet, i hjertes kjente form er og ett av de eldste symbolene vi kjenner til. Hjerte fyller alle positive følelser og tanker, og forbindes med kjærlighet.

Når hjertet opptrer med et lite hode, kan det og tolkes som modersymbolet.

Hjerte opp-ned er symbolet for Moder Jord. Moder Jord tar seg av alt og alle. I Praha har de en tilbedelsesfigur, av brent leire, formet som Moder Jord. Ser du på ett hjerte opp ned, ser du overkroppen til en kvinne.

Tilleggssymboler

Fugler kom til mennesket i fødselsøyeblikket med personligheten. Derfor fine å bruke ved siden av navn. Fjellgårder bruker gjerne ryper, Skarven er viktig i NordNorge, de signaliserer både ulykker og varsler. De varsler storm, uvær og død. Skarven verner med sin varsling. Sjura er lykkebringer, mens Hanen er årvåken og varsler.

Evighetsknuter er symbol på…. Ja – evigheten. Ingen begynnelse og ingen slutt.

Fruktbarhet – han og hun. Vinkler mot hverandre, for eksempel motgående vinkler mellom bølger, som ønske om fruktbarhet i elva. Opp-ned hjerter, (moder jord) stablet kan symbolisere fruktbarhet eller generasjoner.

Rutenett, det kjente muruspjeldet eller sjakkruter symboliserer ett sikkert vern mot det onde mara, det ukjente og alle mørke krefter. Det er tett gjerde som det onde ikke kommer igjennom.  Det symboliserer og vern om ettermælet.

Tilgivelsens dør lukkes fra innsiden av hjertet ditt

I samisk historie finner vi og sola, og veldig mange flere symboler, men samene har ikke tradisjon for skinntrykking.

 

Åkle

Ett flott brodert åkle over skinnfellen er jo og nydelig. Men åkle er ikke over fellen isteden for trykk, åklet er der for å skjule trykkene, holde de borte fra offentligheten. Hvorfor? Rart? Ingen mening? Jo, om en selv trykte, eller om en trykte til noen som gave, ble det trykt symboler med meninger, og ønsker for vedkommedes fremtid. Og jo flere trykk av samme symbol, jo sterkere ønske. For å virkelig sette virkning i disse ønskene ble fellen dekt med åkle.

Åkle ble og brukt for å bevare fellen, holde den ren. For åklet kunne tas av og vaskes. Fellene ble laget av menn, men åkler ble sirlig vevd av kvinner. Det ligger mye arbeid i ett åkle, og var ett vitnesbyrd om veverens dyktighet. Åkle på fellen var og ett symbol på velstand, for ett åkle hadde lik verdi med ei god ku.

 

 

Utnyttelse og gjenbruk

En god påfell var en ny, luftig, myk og god fell. Når påfellen var blitt godt brukt, og det var på tide med en ny, ble påfellen til en punnfell. Og når påfellen ble punnfell, kom åklet på veggen. Når punnfellen var slitt, ble den en sledefell. Tegn på utnyttelse kunne en ofte og se hos småbarnsfamilier. Hvor en i dag kjenner en fell som et stort rektangel, like bredt hele lengden. Kunne en før finne ett rektangel som var bredt oppe, og mye smalere nede. Dette gav plass til mor, far og ett barn i midten, (de trengte ikke samme bredden nede i fotenden)

 

Vask / Rens

Skinn som lukter sau inneholder godt med lanolin, som er en bra ting. Lanolinet gjør at ulla er selvrensende og motstandsdyktig mot skitt og smuss. Lukta forsvinner over tid, lufting i romtemperatur er da best.

Det store spørsmålet - hvordan holde en fell ren? I dag kan en hive ett beredt skinn i vaskemaskinen, og følge vaskeanvisningen som føler med skinnet, eller produktet. Men det kommer og an på hvordan skinnet er garvet og beredt, eget avsnitt om det.

Men 18-19-hundre tallet var det ikke bare å hive i vaskemaskinen, eller løpe til ett renseri. Og ett varmt skinn er ikke bare godt for mennesker, men lusa trives og godt der...

Det aller viktigste er lufting. Snø er ett godt hjelpemiddel - fellene ble gravd ned i nysnø, her dør alt av uttøy, og ulla ble ren. Eller lagt med ulla ned på hard snø, i unnabakke, sette seg på den, og ake ned, da kom skitten av.

Maurtue, ikke fristende? Maura dreper lus, og tisser i ulla, og setter ei god (?) duft på fellen. Fellene ble og vasket i lut.

Fiskerne hadde og fell med seg på havet, når de vendte nesen hjemover, knøt de fast fellen, og slepte den etter seg hele veien hjem.

Noen foretrakk å vaske fellen på våren, da det var lettere å få fellen tørr igjen, mens andre mente den ble stivere ved vårvask.

Det ble og brukt forskjellig til vaskemiddel, grønnsåpe, askelut og saltvann. Til mykningsmiddel ble tran, saltlake eller kritt brukes.

 

Li Simon Dahl

Li Simon tok i begynnelsen av 1950 årene opp det gamle skinnfellmakeryrket som ifølge bygdebøker forsvant ca. år 1900, og gav ut boka Skinnfeller, som nå er omentrent umulig å få tak i (– om noen har ett eksemplar, ønsker jeg veldig gjerne å kjøpe!)

Li Simon Dahl, opprinnelig fra Danmark, blir skildra som en guru innenfor skinnfeller,og hvor hun og ektemannen Vult Simon tok fatt i den gamle og utdødende skinnfelltradisjonen da de kom til Hemsedal for over 60 år siden. Der bygde de opp den kjente Skinnfellgården.

Etterkommerne, Vita og Martin Simon ønsket at samlingen av trykkmønstrene skulle kunne brukes av andre, noe som også var et ønske fra Li Simon. Fjellform.no har fått flere hundre mønster, og selger en del av disse som blokker, flere kommer nok etter som de får bearbeidet mønstrene

Beredning av skinn

Garving er ett gammelt håndverk i Norge, og en av håndverkerne blir nevnt i byloven for Bergen i 1276, om blant annet plassering av kjøpmannsboder og håndverksbedrifter. Men håndverket ble ikke oppført i Bergens Borgerbok før i 1567, da som skinnbereder, og de hadde og ett eget handverkerlaug. Laugets vedtekter ble revidert og godkjent av styringsmaktene i København i 1731.

For at skinn ikke skal råtne og muggle, må de igjennom en prosess, og for å holde de myke, og ikke miste ulla. Skinnet må skrapes rent for kjøtt og fett, så må det saltes, og kan med fordel fryses, før det settes inn, frysingen mykgjør vevet i huden, og gir mykere skinn.

Og det er flere metoder å bedrede på:

• Alun-garving: Hvit garving, skinnet settes inn med en blanding av vann, mel og alun, (kjøpes på apotek) Brukes oftest til hvite skinn for å unngå missfarging. Denne garvingen når ikke gjennom alle hudlag, og derfor vil skinn som har blitt våte bli stive. Det sies at også disse kan vaskes, men det kreves en god jobb gjennom tørkinga for å få de myke igjen.
• Plante-garving: Med f.eks planten Mimissa. Resultatet vil gi skinn som blir stive om de blir våte. Anbefales kun risting, og soltørking
• Krom-garving: En mineral-garve-metode oppfunnet i 1853, og anbefales enda. Resultatet blir vaskbart, og skinnet holder seg mykt, fordi garvingen er helt gjennomgående. Kjøttsiden blir litt grå-blålig i fargen. (krom r+3 som brukes er det naturlige kromet, som og brukes som kosttilskudd. Krom r+6 er det som er giftig, og blir ikke brukt) Kromen kan og gjennvinnes og brukes flere ganger
• Sems-garving/ Semskin: Her settes oppbløtte huder inn med tran, og utsettes for luftens oksiderende effekt. Fettet som etterpå presses ut, egner seg som smøremiddel til lærvarer..
• Kombi-garving: Kombinasjon av krom og vetetabilsk, eller syntetisk og vegetabilsk garving er ikke uvanlig.
• Fett-garving: en av de eldste metodene
• Røyk-garving: den andre av de eldste metodene
• Vegetabilsk-garving: En eldre oppskift sier at skinnet settes inn med ei blanding av granbark, salt, vann, eggeplomme og hjerne. "Ett hvert dyr har nok hjerne til å garve sitt eget skinn", het det.
• Lo-garving/ rød-garving: en vegetabilsk metode, hvor det tidligere ble opphugd garvebark og vann som skinnene ble badet i i 2-3 måneder, før blandingen ble byttet ut med en sterkere blanding, med mer bark, og til slutt en enda sterkere blanding. Så det kunne gå ett par år før de tykkeste skinnene ble ferdig garvet. I dag brukes og metoden, men med sterkere ekstrakter, og skinnene holdes i bevegelse under prosessen. Men fortsatt må skinnene gjennom noen runder, som starter med en forsiktig blanding, som blir sterkere og sterkere. De tynneste skinnene kan bli ferdige iløpet av uker, og tykkere opp til noen måneder.

Felles, uansett metoder som brukes, er etterarbeidet. Sentrifugering, fetting, tørking, fukting, pisking og strekking, karding, reinskjæring, håndkarding og evt. klipping av ulla.

Garverfaget var ett studietilbud frem til i 2020.

 

 

 

 

Søm & Kanting og litt om skinn

Så kan en begynne å tenke på å sy av skinnene. Men først har vi mange typer skinn å velge mellom når vi skal sy av saueskinn, så noen ting å tenke på når du skal velge er å se på ull-lengden, om det er krøll, eller hvor tett, om det er tynt, mykt og smidig, eller tykkere og kraftigere, og farge. Ikke alle typer skinn passer til alle produkter, men alle skinn kan brukes til noe.

Når du har valgt deg ut skinn, må du og ha ei god, spiss saks, med ett ganske kort klippefelt. Du må ha skjærenåler, disse nålene kalles og skinnnåler, og har tre skårede kanter, som en trekantet kniv. Og du må ha tråd, lintråd og voks, men en får og kjøpt ferdig vokset lintråd, og i flere farger. Det blir finest om tråd og skinn, eller tråd og kantbånd har samme farge. Fingerbøl er og å anbefale, samt ei flat tang, og klyper. En myk, spiss blyant, eller skredder-kritt til å tegne på skinnene, markeringsteip, fint sandpapir. Linjaler, målebånd, skjærematte, rullekniv og plaster er og kjekke ting det blir bruk for.

Vi syr med dobbel tråd – alltid. Og en grei huskeregel når vi syr er 3-3-3, fordi nåla jo skjærer i skinnet med 3 kniver, må ikke stingene bli for tette, da blir det perforert, og kan revne lett. 3 mm inn på skinnet, 3 mm mellom hvert sting.

Beltesøm er skinnfellsømmen, benevnelsen for alle tre sømmene; den første kastesting-sømmen som holder skinnbitene sammen, som en syr bånd/ belte over for å beskytte.

Dobbelsømmen er en annen metode å sy sammen hele skinn på. Å sy skinnfell består at mye søm, med innfellinger, og utnyttelse av hele skinnene. En god fellmaker skulle ikke ha mer skinnrester igjen enn at det gikk i bukselomma.

Enhver søm skal dekkes, enten av belte, eller at en syr på vranga, slik at ulla toves over og beskytter sømmen. Til mindre ting, som for eksempel votter er det greit å sy inn biser, som er ett innsydd bånd.

Kastesting, faldesting, forsing, madrassting er stingene som brukes, men og knappehullssting til dekor brukes.

Kanting

Saueskinn er som andre huder, bygd opp av lag. Over tid vil klipte kanter begynne å sprike, for å bevare, og holde skinnkantene sammen og fine, syr vi på kanter.

Hverdagskant – Kanting med bånd, bånd av samme skinn kan brukes, men oftest brukes fargede mokkaskinn eller nappaskinn. Båndet sys først fast på ullsiden av skinnet med forsting, så brettes båndet over og sys fast i kjøttsiden med faldesting. Det er denne siste sømmen som blir synlig, så iallfall den bør ha samme trådfarge som skinnet eller båndet, og få stingene like.

Brudekant – Her syr man på skinnremser, av samme skinn, eller ett likt skinn. Remsene kan være fra 2 cm og opp. Brudekanten viser rikdommen til den som gir fellen, jo mer penger, jo bredere kant. Men i dag tilpasser vi mer kanten til hvor stor fellen er, og hvor bred kant som passer. Ei 2cm remse sys fast 2cm inn på fellen med faldesting. Så kan en jo spørre, for da kommer det jo to ikke-beskyttende skinnkanter ut mot intet, vil ikke de sprekke? Jo, men nei, under bruk vil ulla fra fellen, og ulla fra remsen toves sammen, og beskytte de åpne kantene.

Fattigmannsbrudekant – Når en ikke hadde skinn nok, eller råd til mer, men ønske om å pynte på fordet. Da er ei løsning å brette inn en smal kant fra fellen opp til kjøttsiden, og sy den fast med faldesting. Da kan det se ut som en smal brudekant, og kanten beskyttes med at den er lang inn mot kjøtte\siden.

 

Ikke-kantet/ trykt kant – Er ikke kantet, og blir ikke beskyttet. Malt på kant. Ei billig, enkel løsning for å pynte på. Ikke brukt i eldre tider, men mer og mer brukt i moderne tid, mest blant folk som vil lage, men ikke egentlig har kunnskapen til hvordan og hvorfor ting gjøres som de ble gjort. (ser du i nettbutikken, har jeg og noen slike for salg, og jeg har gjort det for å ha noen rimeligere alternativer til de som ønsker fine sitteunderlag, men begrenset budsjett)

 

 

Kilder og anbefalte kurs/bøker:

Fra kurs: «Lær å sy skinnfell» arrangert av Nordnorsk Pensjonistskole

Fra kurs: «Lær å trykke på skinnfell» arrangert av Nordnorsk Pensjonistskole

Fra boka «Skinnfellen» av Ann Kristin Klausen

Fra boka «Vakre plagg av saueskinn» av Beate Solvik

Og noe av erfaring og egenlæring